FORFATTEREN PÅ LOFTET ﹤ 沈大成 / Shen Dacheng ﹥ oversatt av ﹤Tonje Kjellevold﹥

Like før skumringen går redaktørene, den ene etter den andre, fra jobb. De samler skrivepapirene sine sammen i stabler, og med et knepp slukkes det oransjeglødende lyset under de grønne lampeskjermene. Kontorene mørkner. Korridorene som kobler kontorene sammen, blir tomme. På sitt sedvanlige tidspunkt kommer vakten frem, men et kultivert sted som dette har ingen skremsler, ingen farer. Innen vakten har tatt, på sitt bedagelige vis, runden i etasjene, og slukket alle lampene unntatt én i hver etasje, er natta blitt ugjennomtrengelig svart. Det lille bygget hvor forlaget har sine kontorer er fullstendig stille. I dette øyeblikket forlater forfatteren sitt rom, og går ut.   

Han går ut fra loftet, ned en sort marmortrapp, snur seg om på avsatsen, går ned enda en trapp, og ankommer i etasjen under. Han sluntrer gjennom en forlatt gang, under et sirlig utskåret tak med taklamper i klassisk stil. Han passerer flere låste kontordører. Når han kommer til enden av gangen, stanser han. Fjorten smale vinduer tett i tett utgjør mesteparten av veggen på høyre side. Herfra kan man se Wutong-trærne som er plantet på den lille gaten nedenfor. Fra vår til høst tetter det grønne seg til, før det tynnes. På vinteren er grenene bare. Når bladene står tett, og voldsomme vinder river i dem, kan det å stå i vinduet og observere bladenes bevegelser gjøre en svimmel, som om man var ombord i et stort skip seilende over Wutong-trærnes bølger. Nå er det natt vinterstid. Vinden har stilnet, bølgene har lagt seg, alt er rolig. Han ser en stund utover de nakne trekronene som er nesten i linje med vinduene. Han fortsetter nedover trappen og spaserer gjennom hver etasje. Når han kommer til enden av hver korridor, stanser han og nyter utsikten. Wutong-trærnes kroner. Wutong-trærnes øverste grener. Wutong-trærnes nederste grener. Wutong-trærnes tykke stammer. Han ankommer første etasje. Vakten er på jobb, den samme som nettopp har gått sine runder. Han sitter bak den valnøttbrune skranken hvor han må sitte, i den kjedelige friheten, til klokken blir åtte–ni. Tidvis vil han lese litt i avisen, drikke litt te. Til slutt tar han seg en siste runde, før han går inn på pauserommet og gjemmer seg vekk, for så å ikke komme ut igjen.

Vakten har sittet en stund og lyttet til de siste fottrinnene i kontorbygget. Trisk, trask, trisk, trask. De begynte øverst i bygningen, og spredde seg ned gjennom hele bygget med ekkoet. For flere tiår siden, da vakten fortsatt var ung og akkurat hadde begynt i jobben, kunne han ikke vite hvor mange rader forfatteren hadde skrevet den dagen uten å snakke med ham. Etter noen år var det nok å se uttrykket hans. Nå, etter mye erfaring, trengte han bare å høre lyden av forfatterens fottrinn for å vite. Når han skriver mye går han med tilfredse, langsomme steg. Når han skriver lite går han sakte, krumbøyd av selvforakt. Sakte går han uansett, men vakten visste forskjellen. «Det er ikke rent lite han har fått skrevet i dag». Vakten gjorde først en vurdering ut ifra lyden, og da han så forfatteren gå ned de siste trappetrinnene fortsatte han tankerekken: «I det siste har han skrevet mye, og uten problemer». Utenom den gamle direktøren var vakten den som kjente forfatteren best, men dette faktum var det ingen av de tre som noensinne skulle bli klar over.    

De to hilser kort på hverandre. Forfatteren blir stående ved døra mens han knepper igjen kragen på den gamle ytterjakken. Så skyver han opp døren og går ut på den sjarmerende, lille gaten utenfor forlaget. Han passerer Wutong-trærne han nettopp har studert fra ulike høyder, og han studerer dem igjen, nå fra en fotgjengers perspektiv. Men en forfatter må kunne se på de samme tingene gjentatte ganger og fra ulike vinkler, uten å kjede seg. Han går ut for å spise kveldsmat. Når han har spist skal han gå seg en lang tur, så skal han gå tilbake til forlaget, tilbake opp på loftet. Forfatteren er fastboende på forlaget.        

For mange år siden ba forfatteren forlaget om å få et kontor. Før han fikk det hadde han allerede gitt ut sin første bok med forlaget, en bestselger. Innen boken ble publisert var det ingen som hadde hatt noen særlige forventninger til hverken den eller ham. Redaktøren hans hadde behandlet ham likegyldig, for det var mange forfattere som ham, og det var ingenting som skulle tilsi at det var noe å forvente av nettopp ham. 

Men bokas skjebne viste seg å være god. Etter litt mer enn et halvår med lunkne salgstall ble den plutselig populær etter den traff en nerve i et samfunnsaktuelt tema. Boka ble revet ut av hyllene, og stadig nye opplag måtte trykkes. Forfatteren ble invitert til flere talkshow hvor han opptrådte hverken godt eller dårlig, og etterlot seg et heller flyktig inntrykk. Men det gjorde ingenting, for rett etter fikk han solgt filmrettighetene til boka. Den tredjeklasses filmregissøren lovpriste det litterære talentet hans langt forbi det forfatteren selv ville  anerkjenne. Filmen ble middelmådig, men den førte med seg nok en salgsbølge, og dyttet forfatteren til toppen av lista over bestselgende forfattere. Med sitt gjenværende mot ga han ut bok nummer to. Den solgte en syvendedel så godt som bestselgeren – ikke godt nok, men helt innafor. Da han var i gang med bok nummer tre spurte han direktøren, den samme som en gang i tiden hadde signert ham, om han ikke kunne få et rom å skrive i for en kort periode. Direktøren var ingen regelrytter, han var mer opptatt av å få venner, og på det tidspunktet innfridde forfatteren alle kvalifikasjoner for et vennskap med direktøren. De snakket om at når den nye boken ble ferdig burde den inngå i en trilogi med de andre to bøkene. Et sett ville gi fornyet interesse til forfatterens alle tre bøker – slik at de kunne vinne priser og selge bra. Riktignok var det ingen større sammenheng mellom de tre bøkene, men en passende tittel ville kunne dekke over det. Forfatteren kom med nok et innovativt forslag: leien på skriverommet kunne avregnes mot forskuddet på den nye boka, det ville gå opp i opp. Direktøren var enig.      

«Å arbeide her i forlagets kontorer, det må vel være bra.» Sjefen ramset opp åtte kjente forfatternavn «... sånn som de gjorde. Før i tiden var det mer vanlig med nære vennskap mellom redaktører og forfattere, at man hadde et forhold som dreide seg om mer enn penger – man besøkte hverandre, diskuterte, ga hverandre råd, og skrev gode bøker.» 

“Joa” sa forfatteren. Han var ikke så interessert i å samtale om mellommenneskelige relasjoner, det viktigste for ham var å få forklart hvorfor han ønsket å leie et rom. «Jeg vil komme om morgenen klokka ni, og gå igjen klokken fem. Hver dag vil jeg kunne skrive regelmessig og uforstyrret. Jeg vil forsøke meg på et sånt liv.» 

Direktøren sa seg enig, “Det blir sikkert bra. Å skrive en bok kan ikke gjøres på noen annen måte. Du skriver hundre tegn hundre ganger, så har du ti tusen tegn. Skriver du ti tusen tegn tjue ganger, så har du en bok. Om en forfatter har halt ut av seg to hundre tusen tegn så er det ikke snakk om talent, det er to hundre tusen tegn av effektivt arbeid. En forfatter må jobbe godt. Og forfatteren svarte, “sånn er det”. 

Direktøren tok ham med gjennom etasjene. Trappens rekkverk var inndelt i segmenter, hvor annenhver var dekorert med kunstferdige silhuetter gjort av kobber, bølgende ned mot føttene deres. Deres to par skinnsko slo mot den sorte marmorsteinen i en alternerende rytme, som to par hender spillende på de sorte tangentene til et piano. De gikk opp en trapp, enda en, flere til. Til slutt var de fremme i øverste etasje. «Slett ikke verst.» Loftsrommet var lite, med skråtak. På det høyeste punktet gikk det fint an å stå oppreist, på det laveste kunne man ha plassert et skrivebord som man måtte ha krummet ryggen for å komme til og fra, men vel plassert ville man sittet godt og med fine forutsetninger for å kunne skrive hengivent. Forfatteren var oppriktig takknemlig. «Dette er et godt arbeidsrom». 

På den tiden hadde Wutong-trærne ennå ikke vokst seg så høye. To etasjer ned fra loftet, i korridoren i etasjen der, var vinduene helt riktig plassert for å se toppene av dem. Fra tretoppene kunne man gå ned en etasje, til etasjen som var perfekt plassert for å studere Wutong-trærnes øvre grener, og der et pauserom var plassert innerst i korridoren. I pauserommet hadde han plassert en middelmådig kaffemaskin. Den var en gave kjøpt som tilbakebetaling til forlaget slik en nyinnflyttet leietaker ville tilbakebetalt sin husvert, og den erstattet den forferdelige pulverkaffen som pleide å være der. I en lengre periode supplerte han den også med ulike typer kaffebønner. Hver formiddag, etter han hadde fått skrevet litt, gikk han ned og lagde seg en kopp kaffe og, som en slags byttehandel, forsynte seg med noen av kjeksene som alltid fantes i pauserommet. Fordi etterspørselen etter kaffe var høy, begynte forlaget å kjøpe inn egne kaffebønner. Men disse passet ikke smaken hans, så han sluttet å drikke kaffen, men fortsatte å komme for å spise kjeks og de mangefargede gummigodteriene. I trappen, i nærheten av kjeksene og gummigodteriene, kunne han og redaktørene komme i snakk. Begge parter var klare på hvilke samtaleemner som de ikke burde prate om: hvor mange tegn har du skrevet i dag? Hvor langt har du skrevet? Når kommer du til å ha skrevet ferdig? Redaktørene var skjønt enige om å la ham være i fred. Å stresse ville ikke ha noen effekt og å snakke om det ville bare bli pinlig. Det var kanskje ikke så oppriktig, men ettersom de etterstrebet høflighet snakket de om været og om litteraturfeltets tilstand, før de trakk seg tilbake til sitt.
  I begynnelsen var forfatterens arbeidstid synkronisert med redaktørenes – fra ni til fem. Redaktørene fikk ofte øye på ham bakfra, gående langs gata med Wutong-trærne, fortapt i sine egne tanker. Bærende på en stresskoffert og pertentlig kledd minnet han om dem, en del av arbeidsstyrken. En stund senere endret arbeidstiden hans seg: fra åtte om morgenen til seks om kvelden. Nå var det bare de mest hardtarbeidende redaktørene som fikk øye på ham, gående langs Wutong-gata. Enda en tid senere forlenget han arbeidstiden sin i begge ender: fra syv til syv. På den tiden kunne redaktørene hverken se ham komme eller gå, det var som om han hver dag dukket opp ut av intet i den lille bygningen. I helgene var han der som vanlig, helligdager også. En uforutsett overnatting ledet til utallige andre, og snart tilbrakte han lengre og lengre perioder inne i forlagsbygningen. Sammenkrøllet i en sofa kunne han sove på loftet. Han gikk til og med til innkjøp av et enkelt garderobeskap, hvor han kunne plassere de få plaggene han eide. Til slutt ble han værende der, dag og natt. Redaktørene, spesielt de yngre som hadde begynt i forlaget etter forfatteren hadde flyttet inn, gjorde seg opp en feilslutning: at forfatteren ikke var en gjest, men en del av bygget, med en posisjon høyere enn direktøren selv. 

***

Men trilogiens tredje og siste del lot vente på seg. To ganger ga direktøren muntlig beskjed om å forlenge leieavtalen. «Bli her, fortsett å skrive. Du må ikke forhaste deg når du skal skrive en god bok.» Senere nevnte han ikke noe mer om det, og han fikk bli boende. En grunn til å la ham få bli var at rommet han okkuperte ellers ville stått ubrukt, så det kostet ikke forlaget noe å ha ham der. Den andre grunnen, var for å lage en god historie. Ved den rette anledning ville direktøren kunne nevne for en journalist at en viss forfatter bodde i forlaget hans, fullstendig oppslukt av skrivingen, og at han som forfatterens forlegger støttet ham fullt ut. Han var sikker på at med tiden ville denne anekdoten godgjøre seg og bli enda bedre, og når boken en dag var blitt ferdig og solgte godt så ville folk more seg med å prate om det.  

Om de to første grunnene fikk direktøren til å se ut som en kalkulerende forretningsmann, så var den tredje grunnen edel og redelig – han beundret forfatteren. I løpet av få år hadde de utviklet et nært vennskap, og i direktørens hode var forfatteren et sånt menneske som hadde forpliktet seg til den litterære drømmen. Han kjente flere forfattere enn han kunne telle, både etablerte og uetablerte, og blant dem fantes det ingen med selv en tiendedel av denne forfatterens arbeidsmoral. Så dedikert arbeidet forfatteren at han hadde kommet til det punktet at han hadde gitt opp alle livets andre aspekter, at han av materielle ting ønsket kun noen få, midlertidige kvadratmeter, og at viljestyrken hans ikke lot seg påvirke av tiden som gikk. Alt dette fremkalte direktørens respekt for ham. 

Forfatteren gikk rundt omkring i forlaget. Til tross for at han i alle disse årene ikke hadde klart å produsere ferdig et manus så han ikke skamfull ut, han hadde klart å bevare et uttrykk av selvsikkerhet og tilfredshet. Men sammen med direktøren inne på hans kontor og med døren lukket lot forfatteren masken falle, og fortvilelsen rant ut av ham i en endeløs strøm og spredde seg nedover klærne, over knærne og utover gulvet, som sigarettaske. Døren til hjertet hans åpnet seg kun mot direktøren, han som i så mange år hadde fulgt ham på skapelsens vei som en venn. 

“Dette mennesket…”, forfatteren deiset kraftløs ned i en stol. Da han først kom til forlaget, hadde han vært høyreist og muskuløs. Sammenliknet med redaktørene som ofte var spinkle så han ut som han tilhørte en annen art. Før måtte han ha presset seg ned i stolen for å få plass, nå var han blitt så spinkel og tynn at den store, blå sitteputen var blitt synlig rundt hele baken hans. Han snakket om de vanskelige omstendighetene som hovedpersonen i romanen befant seg i – «han må inn i rommet. Der venter hendelsen som vil avgjøre skjebnen hans, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham til å gå inn. Han har allerede opphold seg på gangen i fire dager, siden forrige fredag.»   

Noen dager senere satt forfatteren igjen på samme plass, nå enda tynnere og mindre enn sist. Den blå sitteputen svelget enda mer av baken hans – som et stigende hav omsluttende en stadig mindre øyrumpe. Igjen var hovedpersonen og forfatteren stilt overfor en vanskelig situasjon: «i går gikk han endelig inn i rommet, men nå vet jeg nok en gang ikke hva jeg skal gjøre med ham. Hva skal jeg gjøre? Det spurte jeg meg selv, flere ganger til og med, og jeg vred min engstelse over på ham, og som en avledningsmanøver skrev jeg: ‘han er i rommet og spør seg selv, hva skal jeg gjøre?’ Da jeg hadde skrevet ferdig den setningen, da hatet jeg virkelig meg selv. Fordi jeg er en enfoldig forfatter, har jeg gjort hovedpersonen min til en like stor idiot. Tenk på det, jeg makter ikke annet her på jorden enn å overføre virkelighetens dumskap til fiksjon. Det er utilgivelig.” 

Men hvordan romanen skulle utspille seg videre var i det store og hele en liten bekymring. Han kunne la hovedpersonen vente på gangen et par dager og bruke den tiden til å tenke seg grundig om, og komme opp med en passende løsning. Det var den allerede ferdigskrevne delen av boken som hjemsøkte ham mest.  

Tiden gikk, og forfatteren var ikke lenger den samme som den han hadde vært da han skrev den første raden med tegn til boka. Måten han så på ting endret seg dag for dag, og tankesettet hans var allerede totalt forandret fra slik det hadde vært i begynnelsen. Han hadde vanskeligheter med å akseptere de ting som han hadde skrevet bare for en måned siden, alt han hadde skrevet for et år siden og ti år bakover hatet han, og det han hadde skrevet for over ti år siden kunne han knapt tro at han hadde fått seg til å skrive. Han befant seg i en krig med seg selv, hvor ingen kunne vinne og mange ble såret. Hver time og hvert minutt var han sysselsatt med å forsøke å gripe fatt i en tidligere versjon av seg selv, for å si til ham at det han hadde skrevet var fordervet, at det måtte kastes ut og gjøres på nytt. Men de tidligere versjonene av ham hadde hatt grunner for å skrive som de gjorde. De protesterte og sa at det de hadde skrevet holdt mål, at det var godt skrevet, og det var etterkommerens rolle å videreføre arven etter dem som kom før, ikke å kaste den ut. De tidligere versjonene av ham selv proklamerte overbevisende at å fornekte fortiden var som å fornekte samtiden, som igjen var å fornekte fremtiden, for ved å tilbringe tiden med å fornekte det som hadde vært ville man aldri få tid til å bygge noe nytt. På en måte var de i krig med hverandre, men samtidig kjempet de alle om å være dommer, uten å vite hvilken versjon av dem selv som ville komme seirende ut. Før de kunne komme til et resultat fødte de nye tankene frem nye versjoner av forfatteren, og de nye versjonene sluttet seg til kampen og til dommerbordet, og etter hvert som krigen eskalerte i omfang ble den også mer uoversiktlig å dømme.    

“Alle gode forfattere har det på den måten, hvem er det som som noensinne ikke har tvilt på seg selv? Å være skeptisk overfor sitt eget verk er sunt.» Direktøren trøstet vennen sin inderlig, «men, jeg er bekymret for deg. Slik jeg ser det så må du finne en passende måte å fri deg for disse hemningene, slik at du får skrevet noe. Du må løsrive deg. Noen ganger bør man ikke bry seg så mye med tidligere utgaver av en selv. Å være helt alene og la pennen fly over papiret, det kan være både bra og bekymringsløst.” Forfatteren sa ingenting.  

Direktøren spurte ham hva han hadde gjort i det siste, bortsett fra å skrive på «triologien vår», og forfatteren fortalte om hva han hadde foretatt seg i verden utenfor forlaget på samme måte som om han fortalte om et liv han hadde levd i verdensrommet, før han hadde landet på jorda. Han begynte gradvis å lure på om det han sa var virkelig.
 

Da han først flyttet inn på loftet hadde han fortsatt kontakt med vennene sine fra kunst- og litteraturverden, men kontakten med dem opphørte raskere enn man kan si «ha det bra». Det skjedde et par ganger at han gikk inn i en bar eller en kafé hvor de satt alle sammen og oppdaget at de ikke lenger kjente ham igjen. Ikke kun fordi utseendet hans var så forandret, men og fordi han ikke hadde vært å se i offentligheten på så lenge. Han satt i nærheten av dem for å tyvlytte på samtalene deres som var fulle av for ham ukjente ting: ukjente forfattere, ukjente litteraturkritikere, markedsføringsteknikker for litteratur han aldri hadde hørt om. Han lyttet en liten stund, men mistet raskt interessen. Senere oppsøkte han alt sjeldnere den slags steder, og om han dro så lot han bestemt være å følge med på samtalene deres. 

Når det gjaldt forfatterens familiesituasjon så var han blitt separert fra sin kone for lenge siden. «Når hun vil skilles så kommer hun vel og finner meg», forklarte forfatteren til direktøren. «Forlaget er lett å finne.» En dag etter middag spaserte han lenge langs en gate, før han kom til en ny gate hvor han fikk øye på en avsidesliggende, signalrød telefonboks. Han gikk inn, romsterte etter småpenger, og ringte sin kone. Da han hørte stemmen hennes, sa han «det er meg.» Kona spurte hvordan det gikk med skrivingen, men han visste ikke hvordan han skulle svare, så han ble stille. Kona byttet tema og spurte hvordan det gikk ellers, og han fortalte henne at han helt uten anstrengelse hadde klart å slutte å røyke, at han hadde begynt å drikke filterkaffe, og at han hver dag spiste masse gummigodteri, som var hans nye favoritt. Å ha noen oppmuntrende søtsaker plassert ved siden av seg mens han jobbet på manuset fikk ham til å føle seg bedre. Etterpå sa kona navnet hans etterfulgt av en plutselig latter, «det er som om du allerede befinner deg i en annen verden. Det føles ut som om jeg er på telefonen med min avdøde mann». Sent samme kveld befant han seg virkelig i en annen verden. Han lå utstrakt på loftet, med månelyset sildrende inn gjennom det lille vinduet og over ansiktet hans, hvor det la seg som et hvitt lokk. Han tenkte tilbake på stemmen hennes, på ansiktet hennes, og på følelsen han hadde hatt før i tiden når han ventet på konas vurdering etter å ha bedt henne lese hans nyskrevne avsnitt og kapitler. Som et resultat av denne tankerekken satte han seg opp og skrev inn noen nye beskrivelser av romanfigurenes indre liv i manuset.    
Hva romanfigurene skulle bedrive tiden med, og andre vanskeligheter rundt skrivingen var to tema forfatteren og direktøren kunne prate om i evigheter. Men i det siste, når det gjaldt forfatterens eget liv, så klarte han ikke å få frem stort i samtale med direktøren. Han hadde knapt noe liv. De gamle vennene hans fra kunsten og litteraturens kretser hadde alle gått videre med livene sine, og en etter en forlatt stamstedene deres. Han ringte ikke kona si igjen, og hun brydde ikke ham med spørsmål om skilsmisse. Han bare fortsatte å skrive.     

***

Direktøren så utover Wutong-trærne som hadde vokst seg så høye og kjente seg sørgmodig. Han hadde aldri lagt noe press på forfatteren, men nå var det tiden som presset ham. Tidsfristen var for lengst passert, og saken var ute av hans kontroll. Det var som om han med hendene bundet var tvunget til å se på mens et brød ramlet over kanten på et bord og falt ut av syne. Hans bekymring var reell. Innen sikkerhetsvakten hadde lært seg å bedømme forfatterens daglige produksjon ut ifra lyden av fottrinnene hans var forfatteren allerede blitt en middelaldrende mann, med et utseende som nærmet seg det geriatriske. Direktøren nærmet seg pensjonsalder. 
Ute av syne til forfatteren gjorde direktøren alt han kunne, og snakket spesifikt om saken i overleveringsmøtene med den nye direktøren. Inne på direktørens kontor satt den nye direktøren og beundret to enorme bokhyller fylt med bøker som hadde brakt stolthet til forlaget. Et par av bøkene hadde vunnet nasjonale eller internasjonale litteraturpriser, noen solgte ustanselig. Så pertentlig var bøkene plassert at de liknet bokformede små gravstøtter, presset inn mot veggen på rekke og rad. De to veggene var som en kulturell kirkegård. Blant bøkene stod også forfatterens første bok, og den gamle direktøren benyttet anledningen til å vende samtalen over på forfatteren: «Vi har blitt vant til å ha en forfatter jobbende her på huset, både jeg og de andre redaktørene er blitt vant til det. I begynnelsen var det kanskje litt rart, å ha en person sovende og spisende her, uten at han leverer inn noe manus. Man bare gir uten å få noe tilbake, og han gjør ingenting for å være til glede heller. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ble utnyttet, fordi dette først og fremst skal være et sted for forretninger, men etterpå følte jeg at det var en god ting. På mange måter har vi opprettet et forhold etter klassiske prinsipper. Denne sorts forhold jager ikke raske oppgjør og transaksjoner, den distanserer seg fra den moderne preferansen for umiddelbar fortjeneste. Det er fått meg til å se at jeg fortsatt har en del av sjelen min som er ren og funklende, og at hjertet mitt er åpent og vidstrakt. Når jeg jobber med andre ting er jeg mer sikker i min sak, og mens jeg mater trykkpressa med oppskrytte bøker, bøker som ikke gjør opp for trefellingen de forårsaker, så tenker jeg på forfatteren, og jeg tenker at jeg fortsatt er et ærlig og redelig menneske, at jeg har tilrettelagt for gode bøker hele livet, at jeg er kvalifisert, og at ikke skammer meg over mitt yrke.»     

“Det er rørende, virkelig rørende! Jeg håper at jeg også, når jeg ser tilbake på min karriere, vil kunne si like gode ord – men det får vente noen år. Før jeg kan si de ordene er det mye praktisk arbeid som må gjøres, men det spiller ingen rolle, ingenting kan viske ut det inntrykket som dine enestående ord har etterlatt hos meg i dag, jeg håper jeg vil kunne utrykke meg en tiendedel så godt som deg i fremtiden.» Den nye direktørens avleverte sine fraser med falsk beundring i stemmen. Til slutt spurte han: «men synes du virkelig at han skriver godt?»
Den gamle direktøren, herdet av erfaring, beholdt fatningen og sa ingenting på en liten stund. Han ventet lenge nok til å gi spørsmålsstilleren sjansen til å innse at dette kanskje var et upassende spørsmål å stille, før han selv svarte. Svaret han ga var ikke så direkte, «det er synd at vi ikke kan fylle alle roller, men heldigvis er det heller ikke nødvendig. Vår jobb er å gi ut bøker. Men å vurdere dem, det etterlater vi til andre.» 

Den gamle direktøren ble kjørt bort i en sedan. Skyggen fra trærne la seg først over frontruta, så over ansiktet hans som ble tidvis opplyst, tidvis mørklagt av skyggene. I mørket fikk han det flere ganger for seg å snu hodet, for å se opp mot loftet som var godt synlig over tretoppene. Han holdt igjen. “Det er ikke mer jeg kan gjøre for deg, jeg har allerede lagt inn årene.” 

***

Forfatteren hadde mistet sin beskyttelse, og på rekke og rad kom utkastelsesordrene. Den nye direktøren var alltid vennlig i sin tale, aldri ufin, men han var fullstendig klar – han ville ha forfatteren ut. Den nye direktøren tenkte at denne saken, mer enn noen annet, ville demonstrere hans posisjon. Hvis han lot forfatteren bli, så ville det tilsi at han var en konservativ som hadde arvet sin forgjengers tankegods og praksiser. Ved å be forfatteren flytte ut kunne han demonstrere for alle sine ansatte hvor oppsatt han var på reform. Begge alternativene var forsvarlige, men ettersom han var en relativt ung mann så appellerte ideen om reform mer til ham, og det andre alternativet ble valgt vekk.   

I tiden som fulgte fikk hele forlaget merke den nye vinden som blåste gjennom det lille kontorbygget. Rutiner og regler endret seg, møtelengdene endret seg, stemmevolumet til de ansatte endret seg. Men midt i forandringen ble de ansatte klar over en mer radikal transformasjon hos forfatteren som var i gang foran øynene deres. Som om de var joggere, forbiløpt av et individ i fem ganger normal hastighet, ble de etterlatt med et inntrykk av at de sto på stedet hvil. Det var forfatterens utseende som hver dag var i forandring. Plutselig var han tykk, så tynn. Så virket han gammel, så plutselig ung igjen. I løpet av en dag kunne han gjennomgå uforståelige endringer. Redaktørene som møtte ham i trappa eller på pauserommet observerte ham snakkesalig og oppsøkende i det ene øyeblikket, og stille som en østers i det neste. Noen ganger ble han sett i andre etasje, samtidig som en annen redaktør hevdet å ha sett og snakket med ham i en helt annen etasje. Og til enhver tid kunne redaktørene høre romsterende lyder fra loftet. Redaktørene håndterte situasjonen med empati: i likhet med oss har forfatteren måttet gjennomgå den nye direktørens tortur. Det er det som forårsaker så store forandringer i ham, og situasjonen med manuset hans er også veldig krevende. Redaktørene hadde også lagt merke til en annen ting, men på det tidspunktet var det ingen som hadde koblet det til forfatteren – kjeksene og gummigodteriet på pauserommet, faktisk gjaldt det spesielt gummigodteriet, hadde begynt å forsvinne med en alarmerende fart. Det virket som om noen inhalerte godteriet, så snart det ble satt frem nytt så var det borte igjen. På grunn av den kaotiske situasjonen på forlaget var det ikke mange som la merke til det, og ingen brydde seg med å undersøke slike merkelige fenomener.  

En vinterdag etter mørkets frembrudd, da redaktørene til vanlig tid avsluttet arbeidsdagen, forlot også forfatteren forlaget. Denne dagen gikk han ut mye senere enn vanlig, og han tok heller ikke strake veien ned. Vakten kunne høre et mangfold av lyder i tillegg til lyden av fottrinn. De begynte øverst i kontorbygget, oppe på loftet. Vakten hadde aldri hørt lignende lyder før, men kom i ettertid til å tenke at summen av lydene i den pågående prosessen hørtes ut som om noen hadde fylt en sekk full av egg, for så å slå sekken mot noe hardt. Eggeskall som knuste, eggeplomme og eggehvite som forsiktig rant ut over andre egg. Like etter hørte vakten forfatteren komme ut av rommet sitt. Han brukte lang tid i hver etasje, og titt og ofte gikk han tilbake opp på loftet. Likevel mistenkte vakten ingenting. Han var uaktsom, og gikk ut ifra at kontorbygget var trygt som vanlig. Til slutt kom forfatteren ned i første etasje. Denne dagen var han skral, med et gravalvorlig uttrykk i ansiktet. Vakten turte ikke å snakke med ham, men kom til å tenke på at det måtte ha vært flere dager siden forfatteren sist hadde gått ut for å spise noe. Han kunne ikke forstå hvordan han overlevde. Det var først nå vakten hadde kommet til å tenke over det, han hadde vært så bekymret for sin egne lavteknologiske stilling og hvordan han skulle kunne holde på den, at han ikke hadde fulgt så nøye med. Forfatteren nærmet seg vakten. Plutselig tok han en sammenknyttet bunt fra hendene og slang det over på skranken, før han gikk uten å si et ord. Det var det ferdigskrevne manuset.   

***

En uke senere, i tråd med forlagets langsomme rytme, var manuset ennå ikke gått til korrektur, og forfatteren hadde ikke returnert til forlaget. En administrasjonsmedarbeider fikk beskjed om å ta seg inn på loftet. Straks hun åpnet døren slapp hun ut et skrik som brøt med forlagets ellers så fredelige atmosfære. Flere redaktører stormet til, og en liten stund skalv bygget som under et jordskjelv. Et øyeblikk senere gikk noen fra redaksjonen til den nye direktøren for å avgi rapport om scenen de hadde sett fra ulike vinkler, stående sammenklemt i døråpningen til loftet. Noen dager senere nådde nyheten ørene til den gamle direktøren. Det lille rommet med skråtaket hadde vært fullstendig fylt med døde kropper. Fra nederst til øverst, over pulten, på stolen, hulter til bulter på sofaen, stående oppreist i det lille garderobeskapet med døren på vidt gap, over hele gulvet fra den ene enden til den andre, hadde det ligget lik. Flere lik hadde ligget i skje med hverandre på rekke og rad, som dypfryste reker fra supermarkedet. Hver eneste en hadde fått nakken vridd om. Hver eneste bar forfatterens ansikt, på sett og vis. En versjon av forfatteren fra hver alder mellom ungdom og middelalder. Hvert lik lå med høyre hånd løftet i en skrivepositur.    

Det var rundt den tiden da forfatteren holdt på å ferdigstille manuset sitt at nyere og eldre versjoner av ham selv begynte å tre frem i store antall. Alle kjempet de om å ta kontrollen over manuset, og forfatteren tok livet av dem alle for til sist å kunne fullføre manuset.  

I pauserommet to uker senere åpnet en redaktør et lite skap for å finne en papirkopp til den nyinnkjøpte kaffemaskinen, da nok et av forfatterens lik ramlet ut. En måned senere dukket det opp flere lik idet distribusjonsavdelingen ryddet unna noen usalgbare bøker fra et av lagerrommets mørke kroker. Alle sammen med høyre arm løftet i en skrivende bevegelse, alle med munnene åpne, som om de var midtveis i en debatt. Det var lydene fra den kvelden, da forfatteren fylte rommet sitt med lik, og trakk de døde kroppene til sine ulike gjemmesteder, som vakten hadde hørt, men ikke skjønt det faktiske opphavet til. Til denne dagen har forfatteren ikke vist seg igjen. Forfatterens roman venter fortsatt på å bli vurdert av verden. Fortsatt ligger forfatterens lik gjemt rundt omkring i forlagets kriker og kroker, skjult under Wutong-trærnes bølgende dekke, hver og én et offer for litteraturen.